Profesjonell prokrastinerer

Hei, jeg heter Mia og jeg er en profesjonell prokrastinerer.

Jeg kunne antakelig skrevet en bok om det, men – som sagt – jeg behersker til fulle kunsten i å sitte på hendene.

I stedet leser jeg om det. Med en blanding av snerrende forakt og klynkende selvmedlidenhet klikker jeg på nettartikler om skrivesperre, deadliner og selvdisiplin. Og sånn får jeg utsatt skrivingen enda litt til. Dessuten er jeg en prokrastinerer av den farlige typen. Kode rød. For jeg har trøbbel med å innrømme det. Jeg kan da skrive ordentlige greier, for helvete. Hvis jeg vil. Jeg bare vil ikke. I stedet skriver jeg løgn og forbannet dikt.

Max Smekker vred seg smertefullt. Hun var svinebundet til stolen. Svetten perlet nedover ansiktet og samlet seg i et fuktig delta mellom brystene. Det var varmt i rommet. Hun hadde ikke spist siden de tok henne til fange. Tørsten plaget vettet av henne. Baken hennes var nummen etter ørkesløse, pinefulle timer på stolen. Hvor lenge måtte hun sitte der? De kunne da ikke holde henne der for alltid? Det siste sa hun høyt mens hun myste mot de navnløse skyggene utenfor lyskjeglen fra skrivebordslampen.

– Du slipper ikke unna, frøken Smekker. Ikke denne gangen.

Lederen plasserte to hårete hender på skrivebordet og lente seg frem mot henne. Det luktet askebeger og kald kaffe.

– Der er en enkel ABC for å håndtere slike som deg. Apply Butt to Chair. Du kommer deg ikke løs fra stolen før du har gjort det du skal!

Max la hodet bakover og lo en skurrende latter. Det glimtet hvitt i feilfrie tenner.

– Slike tåpelige knep er for barn! Det skal mer enn akronymer til for å holde meg fast til en stol. Jeg er en profesjonell!

Lederen rettet seg opp og knipset. En av de navnløse materialiserte seg fra skyggene og la penn og papir foran henne.

– Ikke gjør dette vanskeligere enn det trenger å være. Alt du behøver å gjøre, er å skrive det jeg har bedt deg om. Så er du fri. Ingen grunn til at en så ung og vakker kvinne skal råtne bort ved et skrivebord.

– Men … 2000 ord?! Du må være gal, vislet hun mellom sammenbitte tenner.

Han trakk på skuldrene. – Hva er vel 2000 ord mot friheten din?  

– Men ordene vil jo ikke bety noe! Det er jo bare sludder! Skrevet under press! Ethvert menneske med et fnugg av kritisk sans vil jo begripe at det ikke er verdt papiret det er skrevet på engang!

Stemmen hennes var tykk og hes av tørst. Eller var det angst?

– Ah, ikke undervurder deg selv nå, frøken Smekker. JEG vil sette pris på det. Det samme vil andre av samme forskrudde, avvikende natur.

Mager trøst … Max Smekker gjorde en grimase som om hun svelget galle.

– Dessuten vet jeg om din mørke hemmelighet …

Han bøyde seg frem og lot øynene sveipe begjærlig over det svette, anstrengte ansiktet hennes og hendene som var bundet til skrivebordet. Som om hennes indre kamp var noe han nøt, krevde og sugde inn med en sult som hun kunne føle fysisk. Det var frastøtende, skremmende og likevel fant det en underlig resonans i henne.

– … For innerst inne er det dette du vil. Det var derfor du kom hit og praktisk talt lot deg bli fanget, etter å ha sneket deg rundt i området her i flere dager! Stemmen hans ble myk, nesten smektende. – Tro meg. Det vil føles som en lettelse straks det er gjort og ordene er festet til papir. Ikke bare en lettelse. En berusende følelse! Bedre enn –

Max Smekker slo hurtig blikket ned, redd for hvilken sannhet han ville kunne lese i øynene hennes. I stedet stirret hun på det hvite papiret der det lå avventede foran henne. Fryktinngytende i all sin blendende nakenhet. Hjernen henne jobbet på spreng for å finne måter å unnslippe på. Ideer og planer ble snappet ut av luften, vurdert og forkastet med lynets hastighet. Ville hun klare å utløse røykvarsleren? For langt unna. Kunne hun nå pennekniven? Og drepe noen? Eller seg selv? Nei, den var av plast. Kunne hun håpe at noen ville savne henne og komme til unnsetning? Nei igjen. Hun hadde gjort det klinkende klart at hun foretrakk å være alene på disse oppdragene. Ingen ville forsøke å nå henne.

Ville hun bli nødt til å skrive? Hver nerve i kroppen hennes skrek i protest. Hun vred på de bundne hendene. De grove repene skrapte av hud og åt seg dypere inn i kjøttet. Hadde hun egentlig noe valg? Og hvis hun ikke gjorde som han sa, hvis hun slapp unna, hva da? Før eller siden ville de finne og fange henne igjen. I beste fall var kun en utsettelse.

Med ett visste hun at hun ikke kunne gjøre det. Det var bare skriving det var snakk om, men mannen kunne like gjerne bedt henne hoppe i en tønne med slanger og rulle utfor en veldig slak bakke. Ikke snakk om! Nei, niks, nada!

– Jeg må på toalettet, sa hun.

Mannen smekket irritert med tungen. – Verdens eldste knep. Du fornærmer min intelligens, frøken. Er det virkelig alt du har å by på?

– Det skal være meg fjernt å betvile dine lynskarpe instinkter, men da burde du kanskje ha unnlatt å binde meg til en antikk stol i gyldenlær og hestehårsstopp dersom du vil unngå …hrm, fuktskade, sa Max glatt.

Lederen kjempet en kort kamp med seg selv. – Ok. Du vil bli fulgt til et toalett. Du kan ta penn og papir med deg og skrive der.

Max stirret måpende på ham. Skamrødmen brant i kinnene. – Skrive … på do?

– En mengde mennesker klarer å skrive mens de sitter på toalettet. Noen skriver til og med bra ting. Profitable ting.

 To av de navnløse løste tauene og Max Smekker ble fulgt til et baderom. Hun kikket raskt inn i rommet og nikket for seg selv.

– Du har fem minutter på deg. Hvis du ikke har skjøvet et tettskrevet ark ut til oss under døren innen da, henter vi deg ut!

Fem og et halvt minutt senere oppga de bankingen på døren og sparket den inn så flisene føk. En knøttlite vindu øverst på veggen svingte knirkende i gjennomtrekken. Det måtte ha kostet enorme krefter og motivasjon å velge en slik fluktvei. Skrivepapiret var krøllet sammen og dyttet ned i toalettet. Med pennen var det rablet ord og en obskøn tegning på veggen. Det var på langt nær 2000 ord.

”Slapp dessverre opp for papir. Neste gang kommer jeg bedre forberedt. Max”

I skogholtet utenfor løp Max Smekker med lange, lette skritt. Nesten hele dagen var passert, men solen gløttet frem bak en sky og luften etter regnet var som champagne.

Hun var fri.

_ _ _

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s