Frognerbadet

Et tegn på åndelig modning er at man frivillig omfavner ting som ikke umiddelbart virker fristende. Som knutekål, tung lektyre og kalde avrivninger. I dette skrekkabinettet av modne gleder har jeg valgt å begynne å svømme hver morgen i det offentlige badet. Badeanlegget ligger to minutter fra kontoret. Men tanken har aldri fristet og tiden har tydeligvis ikke vært moden.

Men plutselig er den altså det. Det kan for eksempel være en riktig varm kveld i parken sammen med kolleger. Omgitt av venner og med hjernen behagelig dampet i hvitvin virker ikke en offentlig bassengopptreden lenger så avskrekkende. Snarere tvert om. Å starte dagen i morgengrøsset med noen sterke svømmetak virker besnærende. Å la klorvannet gjøre sin virkning utvortes og innvortes synes sunt og riktig. Å vise seg i tettsittende lycra fremstår problemfritt. Det finnes ikke lenger tvil i ens sjel om morgenbadets fortreffeligheter, og entusiasmen smitter kanskje endog over på en kollega. Det avtales å gjøre alvor av forsettet allerede neste morgen klokken åtte.

Så står du der foran billettluken noen små timer senere, og føler deg som dagens barske helt, i ført badeantrekk fra sent 80-tall. Engangsbillett, nei! Slikt er for folk som ikke vet hva de vil eller evner å ta skikkelige avgjørelser, fastslår du. – Folk som kjøper seg en pølse fordi de ikke vet hva de vil ha til middag. Nei, et klippekort skal det være. Eller allerhelst et sesongkort hvis de har. Det understreker i det minste forskjellen på et vaskeekte forsett og et puslet innfall.

 Det er ingen grunn til å lyve. Etsteds underveis til bassenget svinner motet. Gangveien er kald og våt og med skarpe, små biter av grus og kvist. De nakne føttene dine sender lynraske, uavbrutte bekymringsmeldinger oppover til hovedsentralen om at de tviler på at dette bærer i riktig retning. Bakstykket på badebuksen prøver ustanselig å trekke seg sammen til et tøystykke på midten, som om det streber mot et tangaideal. Overalt passerer morgenbadere i alle slags former. Bleke, brune, tykke, tynne, gamle, unge … Folk som ser ut som de ellers bruker lang tid på den riktige frisyren, ifører seg stramme gummihetter og svømmebriller i grelle farger uten å fortrekke en mine. Alt fra direktører til høygravide legger for dagen en kroppslig frigjøring som man ellers tenker forbeholdt Woodstock. 

Statistikken ville sikkert avslørt at en del av befolkningen slutter å besøke offentlige bad omtrent samtidig med at puberteten innhenter dem. Bevisstheten om kropp, hormoner, det motsatte kjønn og alt det der legger seg som et vått håndkle av sjenanse over badegleden. Men somme av oss vender altså tilbake. Og trosser gamle sperregrenser.

Hvorfor driver man seg selv til slike ytterligheter?  En kunne blitt liggende i sengen og tatt igjen litt hardt tiltrengt søvn. En kunne sittet på en fjæravlastet kontorstol og startet dagen med en kaffekopp i et klimakontrollert kontor. I stedet fortsetter man å utfordre seg selv. Konstruere små hindre som skal overkommes. Den åndelige modning har nemlig lært deg at det gode liv tross alt ikke betyr å ligge under dynen og spise så mye snop man klarer uten å bli syk. I stedet skal man opp og ut, føle elementene på kroppen og prøvelsene på sinnet. Det er vel derfor man snakker om ”å kjenne at man lever”. Jo, avgjør du igjen, dette er det eneste riktige. Har man falt av hesten, må man fluksens kravle seg tilbake i salen igjen. Har man fortsatt pubertetshemninger når man har nådd de modne 30-årene, får man hugge knuten over og tvinge seg inn i fornedrende bademote mens man ennå kan. Og med et slikt hinder beseiret er det nærmest ingenting man ikke kan klare! De neste hindrene blir bare variasjoner av den samme bragden som man allerede har utført. Slik fungerer suksess i det minste i teorien, og det er godt nok for et sinn som er modnet til å se gleden i et videre perspektiv. Knutekål-perspektivet. Og visst er det en glede, om enn ikke så moden, å kunne vende tilbake til kontoret og henge badehåndkleet diskret opp til tørk over en stol som et krigstrofé.

Så du løfter blikket opp fra den grusete, vonde veien og tærne som lyser kalde og hvite i morgenlyset. Opp mot himmelen som er i ferd med å bli sterkt blå og solen som filtreres mellom trærne og allerede kaster noen stråler ned i bassenget. Og sannelig, der vinker kollegaen fra bassenget. Du legger fra deg håndkleet og glir med tilstrebet eleganse ut i vannet. Biter tennene sammen mens alle nervetråder skriker opp i et lite kuldesjokk. Og der er sannelig naboen! Han trener på crawl-teknikk sammen med en lærer. Hei, hei, ja. Sammen med kollegaen svømmer du noen rolige lengder og forsøker å se verdensvant ut. Trangen til å slå seg primataktig for brystet i triumf veksler med den noe mer sammensatte sosiale angsten. Du merker at du fortsatt holder inn magen, selv om det ikke er noen til å vurdere den under vann. Men vannet føles ikke lenger kaldt og du tar sjansen på å smile mot morgensolen som stiger over tretoppene. Klorvannet skvulper inn i munnen din og du hoster og harker og gjør en rask mental memo om smiling nær vannflaten. Du nikker mot naboen igjen. Løfter hodet litt høyere fra vannet og smiler. ”Går det fremover med crawlingen?” ”Jo, takk. Og med deg?” ”Jo, takk. Slettes ikke så verst!”

Det går fremover, ja …

Advertisements

2 thoughts on “Frognerbadet

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s